Det er nå en måneds tid siden jeg ble forrådt. De siste ukene har vært helt jævlige. Følelser av kjærlighet, hat, savn, og sinne går hardt om hverandre. Jeg er alvorlig deprimert, og jeg har vært destruktiv. Jeg har alltid vært en person som gjennomtenker alle mine handlinger, konsekvenser og fremdrift ut ifra mine situasjoner. Denne hemningen har begynt å svekke. Jeg har begynt å ta sjanser. På både godt og vondt. Det er en god ting jeg fortsatt holder på mine prinsipper, og forsvarer min integritet.

downtown_depressed

wp-1459274734402
Fra venstre: Magnus (bestevenn), meg

Mine siste uker har bestått av en usunn kombinasjon av intens trening og alkohol inntak.
Jeg trener for å føle meg bedre, og med tanke på fremtidige stunder. Jeg har til og med tatt opp boksing igjen for fullt, et godt utløp for sinne mitt, som kan nesten føles som terapi.
Etter treningsøktene, kommer flaska. Jeg er overhode ingen alkoholiker, og drikker omtrent aldri til vanlig, men midt oppi alt dette, har det føltes ut som en liten utvei. Det har vært lange netter i Drammen sentrum om helgene, med mine trofaste venner. Vi hygger oss sammen og kommer i kontakt med nye mennesker.
Jeg skulle ønske dette løftet tankene mine, men det føles mer som en fasade. Distraksjoner som egentlig ikke tar vekk problemene.

Jeg vet ikke hvor lenge dette vil holde på, men det er klart for meg at min eneste vei; er veien videre. Å gå videre er lettere sagt enn gjort, men det er ingen annen vei å gå.

Jeg har alltid trodd at sykdommen min er mitt livs største utfordring, og kanskje det er det, men det begynner å bli klart for meg at kjærlighet tærer på min evne til å være glad.

Hvis bare integritet fantes i alle mennesker.

Advertisement