Tippepunktet

2022 var et tippepunkt.

Dette året har fått meg til å reflektere ganske mye over livet mitt. For ti år siden samme tidspunkt som nå, tilbringte jeg mesteparten av dagen i senga med en oksygenmaske festet til ansiktet. LCD-skjermen på laptopen jeg hadde i fanget, var mitt eneste vindu ut i verden. Jeg drømte mye om å reise, forestilte meg selv i god fysisk form, med gode sosiale evner, rundt om i verden. Det var ganske emosjonelt for meg å innse at jeg til dels lever ut disse drømmene idag.

Gjennom titalls lungeoperasjoner, og konsekvent trening har jeg nådd et punkt jeg bare kunne fantasere om for ti år siden. Dette er første året jeg har hatt styrken, helsen, og motet til å gå ombord et fly ut i verden, helt alene. Jeg startet forsiktig med en destinasjon ikke langt unna Norge, nemlig Polen. Et trygt sted å starte, et land med godt helsevesen, god knytning til Norge, infrastruktur, og rimelig fremkostmidler. Den mestringsfølelsen og eksponeringen for ny kultur jeg fikk av den turen alene, var nok til å få meg besatt. Etter det har jeg tatt ferden videre rundt omkring fra øst til sør-vest i Europa. Jeg har fått nye venner og forbindelser over hele kontinentet, steder å oppholde meg i Paris, Lisboa, og Warszawa. Jeg avsluttet reisingen for dette året med en mer utfordrende tur til et fremmed kontinent. Å dra til Afrika alene uten noe mer enn et Norsk pass, mobiltelefon, og en ryggsekk med ekstra undertøy, var min måte å bevise for meg selv den lange veien jeg har kommet fra jeg lå fastbunnet til senga.

Jeg har i prosessen bygd en fysikk legene ikke ville tro var mulig for en lungesyk pasient med oksygenmetning tilsvarende luften på Mount Everest (De samme legene som fortalte meg jeg sannsynligvis ikke kom til å bli voksen). Etter en dramatisk lungeblødning jeg hadde i fjor, er jeg veldig glad i år for å posere foran et speil i bar overkropp, i stedet for i en sykehusseng med en blodig pasient-skjorte på meg.

Jeg har fra jeg ble diagnosert med HHT som barn hatt et sterkt kompleks mot å fremstå syk og svak, og det er veldig ukomfortabelt å dele bilder av meg selv i en såpass sårbar stilling, men jeg velger å gjøre det fordi jeg ønsker å dele reisen min. Hadde det ikke vært for kompetansen på Rikshospitalet, de gode menneskene rundt meg, og min vilje til å overleve, hadde jeg ikke vært her til å dele noe noe som helst idag. Jeg strever konstant for å bli bedre, men er utrolig takknemlig for det jeg allerede har.

Det er vanskelig å si hva fremtiden bringer, men jeg har ingen planer om å bremse ned i 2023!

(Innlegg skrevet Desember 30th 2022, hentet fra Facebook