Jeg skulle egentlig ikke leve til å bli voksen. Ingen turte å fortelle meg det før jeg faktisk hadde blitt voksen. Legene snakket forsiktig om emnet, noe som virket passende med tanke på alderen min den tiden. Likevel pyntet de ikke på det faktum at jeg trengte kirurgi, fysioterapi og supplementerende oksygen for å holde meg i live. Ikke budskapet en tiåring ønsker å høre.
De kirurgiske inngrepene skulle bare redusere risikoen fra en nærliggende katastrofe til noe litt mindre alvorlig.
Likevel, nesten 20 år senere, er jeg fortsatt her. Fra lenket til sengen med oksygenmaske, gjennom femten lungeoperasjoner og en nådeløs innsats for å holde meg i fysisk form, slo jeg oddsene. Med godkjenning fra legene mine kastet jeg oksygenmasken i 2015. Derfra og ut har jeg presset grensene så langt jeg overhode kan fysisk og mentalt. Jeg har hatt alvorlige tilbakefall, inkludert en lungeblødning i 2021, og kom meg heldigvis tilbake på beina takket være de dyktige spesialistene på Rikshospitalet.
Ut fra beregningene burde jeg ikke være i stand til å anstrenge meg så hardt som jeg gjør. Oksygen i blodet faller under 80 % (godt under 70 % før de siste kirurgiske inngrepene), men jeg står fortsatt på beina og trener til og med på toppen. Mine celler og organer har hatt hele livet mitt på å akklimatisere seg til denne hypoksiske standarden, det som kan betraktes som en ekstrem variant av høydetrening.
Jeg føler mye av barndommen, tenårene og det unge voksenlivet har blitt frarøvet meg. Senge-bundet, inn og ut av sykehus, fravær fra skole, venner og muligheter tar en toll på psyken. Jeg har hatt mine øyeblikk av bitterhet, men jeg finner fortsatt takknemlighet i det faktum at jeg ble født i et velstående land med et sofistikert helsevesen, noe som gjorde det mulig for meg å få behandling for det som ellers ville vært en dødsdom.
Jeg føler nesten en gal besettelse om å gjenvinne tapt tid ved å følge mine drømmer og ambisjoner, reise og utforske verden. Jeg husker en gang jeg så reisedokumentarer på laptopen, bundet til sengs med oksygenbehandling, og drømte meg bort. I dag har jeg vært over nesten alle kontinenter. Jeg tror ikke mange andre frivillig har vandret gjennom Wadi Rum-ørkenen i Midtøsten med kronisk respirasjonssvikt. Men jeg har gjort det, og jeg føler meg velsignet som har muligheten og styrken til å gjøre det.
Oppdatering: Reise-journal
I oppfølging til min “gale besettelse” om å ta igjen tid, så oppretter jeg en reisejournal. Til dagens dato har jeg reist 10% av verdens land, og jeg har masse tanker og inntrykk å dele.
Oppdatering: Bok
Jeg har ikke “blogget” på websiden min på snart 5 år. Jeg har de siste årene holdt tankene mine privat, skrevet for meg selv, og strukturert fortellingen min til det som skal bli en fullverdig bok. Det føles tungvint for meg å kontekstualisere kampen min i små usammenhengende innlegg uten å beskrive hele bildet. Jeg finner ikke mening eller tilfredshet med å dele mine frustrasjoner på min egen “klage-plattform”, uten å kunne følge opp med en seier og en form for verdsettelse. Websiden min blir isteden prioritert for reise-eventyr, kreative prestasjoner, og karriere-nyheter. Det blir leit og slitsomt å skrive om et tema så dystert som sykdom i lengden, uten å følge opp med et løft. Derfor velger jeg å være stille når det er mer nedturer enn oppturer. Derfor stiller jeg meg selv også en betingelse for at boken skal bli publisert – et personlig krav, om at boken min slutter med et enormt løft.
Subscribe
Enter your email below to receive updates.
tobiasedvardsen 