Jeg våkner til en sykepleier som skal sette veniflon i armen min. Det går noen få minutter, også står portøren i døråpningen. Alt var klart. Jeg skulle ned til labben.
Jeg er innstilt på å få det overgjort og gjøre det som må gjøres for at jeg kan bli bedre. Jeg blir rullet ned i labben hvor en gjeng sykepleiere tar meg imot. Jeg blir mer og mer anspent i det jeg går over fra senga til operasjonsbordet. Jeg blir liggende på bordet en god stund mens sykepleierne gjør klart for inngrepet. De smører inn lyskene mine med et kaldt, gult, desinfiserende middel. Så legger de en kirurgisk duk over kroppen min, med hull som peker mot lyskene. Jeg får flere ledninger koblet opp til brystet mitt, og nedover mot hoftene.
Kroppen min tenser seg mer og mer opp mens jeg ser på alle de forskjellige nålene de gjør klar for å stikke inn i kroppen min. Til slutt kommer radiologen min, Rune inn døra, klar for sin oppgave. Han kommer frem til meg og spør åssen det går. Jeg sier jeg er klar, og denne gangen blir det ingen avbrytelse. Samtidig som Rune tar på seg vernutstyr spør han meg endelig om jeg skal ha noe å slappe av på. Jeg nøler ikke et sekund med å svare ja. Sykepleieren ansvarlig for mine medikamenter, kommer bort til meg på min venstre side der veniflonen sitter dypt inni armen min. Han kobler medikamentet inn i veniflonen, og sprøyter en melke-lignende substans inn i åren min. Jeg kjenner da straks en følelse av at jeg synker mer ned på bordet. Nervene roer seg delvis ned, men jeg er ikke helt avslappet enda.
Like etter begynner Rune å bli klar for å starte inngrepet. Jeg ser lite hva som skjer over duken, men jeg ser han drar frem en lang sprøyte, som han da stikker inn i lysken får å gi lokalbedøvelse. Stikket i seg selv er usedvanlig vondt, og blir bare værre når han beveger nålen rundt for å treffe all vevet. Heldigvis roer det seg fort når bedøvelsen virker.
Også kommer skalpellen. Han skjærer et hull i lysken, og deretter er dem klare med det lange kateteret. Rune ber meg stramme i muskulaturen nedentil, i det han presser kateteret inn i pulsåren.
Kateteret var endelig blitt plassert, men nå kommer det verste. Rune må presse den videre inn i lungene. Han dytter kateteret lengre og lengre innover. Jeg kjenner han nærmer seg hjertet mitt, det øyeblikket jeg får hjertebank. Det føles veldig ubehagelig, og i det han presser kateteret igjennom hjertekammeret får jeg ubeskrivelig vondt.
En intens smerte, som sier ifra noe obstruktivt er i veien og blokkerer for hjertets normale sirkulasjon. Jeg holder meg rolig mens jeg sier ifra til Rune at jeg har vondt. Sykepleieren kommer fort tilbake, og sprøyter inn en god mengde med morfin i armen min. Injisert rett inn i blodet, tar det ikke lang tid før smerten svinner.
tobiasedvardsen 
Jeg er så imponert over deg Tobias. Heldigvis er du er fighter og kjemper på for å få en bedre hverdag. Jeg heier på deg og håper du får de resultatene du ønsker. En varm vestlandsklem sendes over fjellet 🙂
LikeLiked by 1 person
Tusen takk, setter stor pris! 🙂
LikeLike
Tøffe Tobias 🙂 all ære til deg. Håper behandlinga hjelper 😀 Stå på! Klem
LikeLiked by 1 person
Hei Tobias 😊
Du er en av de tøffest og modigste personene jeg kjenner/vet om. Du er en fighter og jeg er sikker på at du får de resultatene du drømmer om ❤.
Jeg heier👏 masse på deg og tenker mye på deg og din familie 😊 stå på videre!👍
Mange klemmer til deg fra holmestrand
Hils mamman din så mye fra meg 🙌
Kjetil
LikeLiked by 1 person
Tusen takk for de gode ordene! Det gir meg glad. 🙂
LikeLike
Du Tobias, du Tobias!!! Så god du er til å sette ord på det som skjer rundt deg. IKKE ofte jeg leser blogger, men din må jeg bare lese noen ganger! Hilsen Ramona (mamma til en venn av Mathias).
LikeLiked by 1 person
Tusen takk! Setter stor pris på det!
LikeLike
Hallo Tobias!
Jeg leser om din operasjon, føler meg uvel. Har lest ditt meget velskrevne innlegg denne gangen og et innlegg tidligere om din livssituasjon.
Tankene mine flyr til Gausetangen. “Gutten i heisen”. Husker du at du skulle ta heisen opp til 3. etasje, til klasserommet og så stoppet den. Tror du ringte til kontoret, for det gikk ikke lang tid før du ruslet inn i klasserommet med et stort glis.
Positiv og blid, det var du, Tobias.
Og så skulle vi på leirskole på Brennanu. Formen din var ikke på topp. Du hadde et par dager du ikke orket så mye. En av disse dagene ruslet vi i rolig tempo til butikken der oppe. Det ble litt tegneserier, tegneblokk og noen farger. Vi slappet av på veien tilbake, så på snøstjerner og hvor vakkert det var der oppe.
Men når du kjente kroppen fungerte bra, var du med på aktivitetene. Jeg tog bilder av deg da du gikk i line over, et for meg, bratt heng, du rappellerte og deltok med mot og ekte glede.
Din vilje til å klare utfordringer du møter på ulike arenaer, din glede over livet og din glede av din gode familie, kanskje spesielt din sterke og alltid nærværende mor, gir deg kraft gjennom et stadig utfordrende liv.
Jeg beundrer deg, Tobias og din mor. Ønsker deg med denne hilsen alt godt videre fra “gamlelæreren”, Ellen-Marie
LikeLiked by 1 person
Tusen takk for så flotte ord! Jeg synes det er kjempe hyggelig å høre fra deg igjen etter så mange år! Det føles så lenge siden jeg var din elev, men jeg tenker stadig vekk på gode øyeblikk fra den tiden! Jeg er veldig glad for å ha hatt deg som lærer.
Ønsker deg også all velvære!
LikeLike
Bra skrevet, du er tøff !!
LikeLiked by 1 person