operasjon_front

Jeg våkner til en sykepleier som skal sette veniflon i armen min. Det går noen få minutter, også står portøren i døråpningen. Alt var klart. Jeg skulle ned til labben.

Jeg er innstilt på å få det overgjort og gjøre det som må gjøres for at jeg kan bli bedre. Jeg blir rullet ned i labben hvor en gjeng sykepleiere tar meg imot. Jeg blir mer og mer anspent i det jeg går over fra senga til operasjonsbordet. Jeg blir liggende på bordet en god stund mens sykepleierne gjør klart for inngrepet. De smører inn lyskene mine med et kaldt, gult, desinfiserende middel. Så legger de en kirurgisk duk over kroppen min, med hull som peker mot lyskene. Jeg får flere ledninger koblet opp til brystet mitt, og nedover mot hoftene.

Kroppen min tenser seg mer og mer opp mens jeg ser på alle de forskjellige nålene de gjør klar for å stikke inn i kroppen min. Til slutt kommer radiologen min, Rune inn døra, klar for sin oppgave. Han kommer frem til meg og spør åssen det går. Jeg sier jeg er klar, og denne gangen blir det ingen avbrytelse. Samtidig som Rune tar på seg vernutstyr spør han meg endelig om jeg skal ha noe å slappe av på. Jeg nøler ikke et sekund med å svare ja. Sykepleieren ansvarlig for mine medikamenter, kommer bort til meg på min venstre side der veniflonen sitter dypt inni armen min. Han kobler medikamentet inn i veniflonen, og sprøyter en melke-lignende substans inn i åren min. Jeg kjenner da straks en følelse av at jeg synker mer ned på bordet. Nervene roer seg delvis ned, men jeg er ikke helt avslappet enda.

Like etter begynner Rune å bli klar for å starte inngrepet. Jeg ser lite hva som skjer over duken, men jeg ser han drar frem en lang sprøyte, som han da stikker inn i lysken får å gi lokalbedøvelse. Stikket i seg selv er usedvanlig vondt, og blir bare værre når han beveger nålen rundt for å treffe all vevet. Heldigvis roer det seg fort når bedøvelsen virker.

Også kommer skalpellen. Han skjærer et hull i lysken, og deretter er dem klare med det lange kateteret. Rune ber meg stramme i muskulaturen nedentil, i det han presser kateteret inn i pulsåren.

Kateteret var endelig blitt plassert, men nå kommer det verste. Rune må presse den videre inn i lungene. Han dytter kateteret lengre og lengre innover. Jeg kjenner han nærmer seg hjertet mitt, det øyeblikket jeg får hjertebank. Det føles veldig ubehagelig, og i det han presser kateteret igjennom hjertekammeret får jeg ubeskrivelig vondt.

inngrep_edit

En intens smerte, som sier ifra noe obstruktivt er i veien og blokkerer for hjertets normale sirkulasjon. Jeg holder meg rolig mens jeg sier ifra til Rune at jeg har vondt. Sykepleieren kommer fort tilbake, og sprøyter inn en god mengde med morfin i armen min. Injisert rett inn i blodet, tar det ikke lang tid før smerten svinner.

Advertisements