operasjonen_atmosperic2

I løpet av fem timer som føles både lange og korte, har Rune plantet flere tommer med metall inni brystet mitt. Jeg har fått store mengder forskjellige væsker injisert inn i kroppen min. Blodfortynnende for at blodet skal strømme forbi der kateteret okkuperer plass i blodårene, kontrastvæske for å få oversikt gjennom apparatene, antibiotika for infeksjon forebyggelse, morfin for smertelindring, og stesolid for at jeg skal slappe av. På toppen av det; en høy dose stråling ifra apparatet de bruker for å se.
Kroppen min begynner å ta stor belastning, og operasjonen nærmer seg en avrunding.

Rune sier at de gir seg der, og setter i gang prosedyren for å dra ut kateteret. Rune trekker kateteret rolig ut av min venstre lunge, og forsiktig ut av hjertekammeret. Hjertebanken kommer tilbake mens kateteret glir igjennom, og letter igjen når han er forbi. Etter det drar han kateteret raskt igjennom resten av veien. Det lugger i lysken gjennom hele prosessen helt til Rune stopper med 25 cm av kateteret sittende igjen i pulsåren. De venter med å ta den helt ut til de har løftet meg tilbake i senga, for å unngå kraftig blødning.

Mens jeg ligger å venter på operasjonsbordet, rydder sykepleierne vekk alt utstyret, og avslutter apparatene. Også triller dem senga inn, bort ved siden av operasjonsbordet. De hjelper meg med å flytte over til senga, men jeg må løfte kroppen min over selv. Den bevegelsen føles veldig tung etter den store påkjenningen kroppen min har vært igjennom, og samtidig ekkel med kateteret som fortsatt er inni lysken min.
Når jeg endelig har fått plassert meg i senga, tar jeg muligheten til å hoste, og få opp blodet som har samlet seg ytterst i luftveiene mine. Jeg kjenner en forferdelig smak av metall og blod, kombinert med kontrastvæske, antibiotika, og hva enn annet substanser som strømmer i blodet. Sykepleieren kommer raskt med et pappbeger som jeg kan hoste oppi, og det tar ikke mange host før jeg har fylt det opp med blod. Av ømheten i lungene føles det ubehagelig å hoste, men samtidig frigjørende å få tømt luftveiene.
Når hostingen begynner å gi seg, gjør de klart for bandasje over lysken.
Sykepleieren presser hånda hennes over lysken min, samtidig som hun drar ut resten av kateteret. Blodet pulserer ut som en stråle mens de legger bandasje med trykk over. De står der i noen minutter til det verste gir seg.

Rune sitt arbeid er gjort, han kommer bort til meg og takker for seg. Vi blir enig om at han møter meg på sengeposten dagen etter for å snakke om konklusjonen av operasjonen. Deretter forsvinner han fort ut fra labben, mest sannsynlig for å spise en velfortjent lunsj, og deretter behandle en ny pasient.

clear-sky-view-wallpaper1

Sykepleieren legger vekt over bandasjen, også er jeg klar for å trilles opp på avdelingen igjen. Etter hver operasjon, føles det befriende å se opp i den blå himmelen gjennom glasstaket mens jeg blir trillet ifra laboratoriet tilbake til sengeposten. Når jeg kommer frem sitter mamma spent og venter på meg i avdelingen og klar til å ta meg imot. Det er godt å se henne igjen etter hele operasjonen, men før jeg kan føle meg mer lettet må jeg hvile kroppen min. Den virkelige lettelsen kommer dagen etter når jeg er skrivet ut og på vei ut av sykehuset, med krefter nok til å reise. Når jeg er tilbake på sengeposten etter inngrepet er det ingenting som frister mer enn å lukke øynene, og hvile.

Mens jeg ligger å hviler på sengeposten, føler jeg meg øm i lungene. Det føles ømt å puste inn og puste ut. Etterhvert som bedøvelsen tar av, kjenner jeg mer og mer smerte i lysken. Jeg kjenner heldigvis ikke noe smerte ifra hjertet. Det verste er lysken og en bankende hodepine som begynner å ta meg med overraskelse. I min utmattelse klarer jeg ikke ligge stille på grunnet av lysken.

Men til tross for smerten sto det viktigste klart for meg; Jeg var ferdig. Ferdig med prosedyren, og et steg mot å føle meg bedre.

Advertisements