20160117_074958_cropped

Forrige år besto av en lang utholdenhets-kamp med en rekke operasjoner. Dette året startet med en personlig tragedie som satte meg på en vei i mørke tanker og aggressive intensjoner. Men skal jeg virkelig la starten av året definere resten av året? Jeg er målrettet om å endre årets førsteinntrykk fra ondt til godt.

Nå føler jeg meg klar til å gjøre treningen min til første prioritet. Som et resultat av fjorårets kamp, føler jeg meg mer oppegående til å trene hardt og jevnlig enn i forhold til tidligere. Hodet mitt er klarere, pusten min er mer langsom, og skuldrene mine føles lettere. Dette gjør meg forventningsfull og klar for å ta nytte av det.

20151007_145121_edit.jpg

Det føles også uvirkelig…
Sykdommen min er mitt fengsel. Et fengsel som setter grenser på alt i livet mitt, både langsiktig og kortsiktig. Men nå har det fengselet gitt meg en større gårdsplass.. Jeg føler jeg orker mer! Det betyr at jeg kan få til mer ut av hverdagen min! Min horisont er viere enn det var for et år siden! Jeg ser nye muligheter foran meg, som jeg ikke var i stand til å se da.
For å sette ting i perspektiv; de tre siste årene har jeg ikke orket å møte opp på skole engang. Nå føler jeg at jeg kan gå ut, reise til venner på dagtid, også dra å trene mot kveldstid.
Før måtte mine venner komme til meg. Nå kan jeg komme til dem.

Bare dette føles som en stor frihet for meg! Å ikke føle for å isolere meg inni huset med tanke på at jeg får vondt i hodet og utmattelse i kroppen av å gå ut og anstrenge meg. Jeg er overhode ikke helt fri, metningen er forsatt nede i 80% under anstrengelse, jeg blir fortsatt sliten, men det viktigste er at jeg ikke føler meg like ille som før.

Advertisements