I min tilstand så har jeg mange limitasjoner jeg må leve med. En av dem har vært reising. Oksygen nivået i en høytrykkskabin mange tusen meter over bakken er betydelig mindre enn det vi puster inn på bakkenivå. Derfor sier det seg selv at flying ikke har vært et alternativ for meg. Det har vært et av de tingene jeg har erget meg mest over, siden jeg har en stor lidenskap for å se og erfare verden.
Mamma og jeg har vært ivrige på å finne en løsning på flying. Noen år tidligere ga vi et forsøk på å teste meg i en lufttrykkskabin på Ullevål sykehus for å se om jeg er i stand til å fly i det heletatt. Da vi ankom sykehuset fikk vi telefon om at vi bare kunne dra hjem igjen før vi engang hadde prøvd. Legen som skulle veilede meg mellom testen hadde nemlig gått igjennom papirene og lest hva oksygenmetningen min ligger på til vanlig, og da mente hun det var for farlig uansett.
Det var en kjedelig nyhet og irriterte meg veldig. Vi måtte bare komme til freds med det, men jeg nektet. Til tross for at jeg ikke kunne der og da, så skulle jeg snart.
To år har gått, og jeg har vært igjennom intensiv trening og flere operasjoner. Til tross for at forbedrelsen på oksygenopptaket er minimal, føler jeg meg sterkere. Jeg følte meg klar for å prøve på nytt. Jeg var faktisk så selvsikker at jeg begynte på folkehøyskole med diverse studieturer før jeg engang hadde fullført lufttrykkstest. Jeg var så innstilt på å dra at jeg tok ingen hensyn til at jeg kanskje ikke kunne klare det.
Måneden Oktober til November, min første destinasjon var England. Fakturaen var betalt, og det eneste som manglet var en bekreftelse av legen på at jeg kunne dra. Veldig beleilig fikk jeg avtalt lufttrykkstest i høstferien som var kun noen uker før. Vi dro til Ullevål igjen for å prøve på nytt. Denne gangen kom vi for engangskyld på innsiden av bygget uten at vi ble sendt hjem igjen. Jeg var veldig spent. Legen tok oss imot og jeg gikk inn i lufttrykkskammeret.
Etter tjue minutters tid hadde jeg gått igjennom testen uten tegn på problemer. Med fall i oksygenmetning på 2-3% så var sjansen for at det skulle skje noe galt liten. Jeg ble offisielt greenlit for å fly. Jeg var fornøyd, men fortsatt ikke helt lettet. For meg var det ikke avgjort før jeg faktisk hadde fullført en flytur.
Dagen var kommet. Alle elevene sto klare utenfor hovedbygget til å reise til flyplassen. Jeg var ingen unntak. I mitt sinn var jeg klar, men jeg sto ovenfor et problem. Jeg hadde blitt forkjølet med brennende feber. Det kunne jo ikke bli mer typisk enn at det skulle skje dagen før vi dro. Jeg holdt nesten på å bli igjen i senga og melde meg syk, men det var ikke det jeg ville. Jeg pakket baggen og stilte opp.
Vi ankom flyplassen, passerte sikkerhetskontrollen, og gikk inn i flyet. Mens jeg satt der og ventet på at flyet skulle rulle ut på banen var jeg utrolig spent og nervøs. Etter en del venting på klarsignal fra lufttårnet, beveget vi oss ut på banen. Flyet stilte seg opp og afterburner’ne slo til. Jeg var fyllt med adrenalin mens flyet lettet vingene. Når vi var oppi skyene ble adrenalinet gjort om til en lykkerus jeg ikke kan huske jeg har kjent på ufattelig lenge. Det var da jeg innsa at jeg hadde bryti en lenke som jeg har vært fastbundet i altfor lenge. Jeg fikk nesten tårer i øynene.
Jeg erfarte ingen ubehag bortsett fra feberen gjennom hele turen. Når hjulene på flyet traff England følte jeg meg ustoppelig. Jeg hadde fullført noe jeg i over lang tid har satt meg ut for.
Feberen ble borte utover dagene, og alt i alt hadde jeg en veldig flott uke i London. Flyreisen hjem gikk like fint som till. Når vi var tilbake på skolen var jeg sliten men tilfreds. Mitt ønske om å dra til England var fullført.
Så var det Japan.
tobiasedvardsen 