Klokka er 08:18 om morgenen. Jeg har enda ikke lagt meg. Jeg ligger for øyeblikket i senga og stirrer i taket.
Hva gjør jeg? Hva har jeg tenkt til å gjøre? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva skal jeg gjøre de neste seks månedene? Hvor er jeg om et år?
Det føles som en storm av tanker mellom ørene mine. Vinden fra vinduet som legger seg rolig på armen min over dyna føles som en bølge med flere tanker. Jeg har overhodet ingen sjans til å sovne. Jeg har heller ingen planer om å gjøre meg avhengig av piller for å sovne.
Jeg er ikke full av angst, uro, eller depresjon. Jeg er nysgjerrig. Nysgjerrig på hva fremtiden vil bringe, og hvordan nåtiden ville vært annerledes hvis jeg hadde utagert på impulsene mine. Jeg angrer på ting jeg ikke gjorde. Jeg angrer på ting jeg burde gjort annerledes.
Som sagt, jeg er ikke lei meg. Kanskje litt opprørt på noen spesifikke ting, men mest fylt av forestillinger av forskjellige utfall mine handlinger ville gitt hvis jeg hadde utført dem. Jeg har så mange tanker og idéer, å dette er straffen for at jeg ikke følger ut på dem.
Jeg er også forventningsfull. Fra mine evalueringer av hva som skulle vært gjort annerledes, har jeg mer tillit i hvordan jeg skal gjøre ting fremover. Jeg vet hva jeg vil ha, og jeg vet hva jeg må gjøre for å få det. Under riktige forhold kan ingenting spore meg av fra riktig kurs! Sant?
Jeg er fanget i fortiden og fremtiden uten å være i nåtiden. Hva må til for at jeg skal være under “riktige forhold”? Uansett hva det er så vil de aldri oppstå om jeg ikke tvinger meg selv ut fra sporet av vaner jeg sitter fast i nå. Selvfølgelig, jeg vil gi meg selv litt kreditt for de omstendighetene jeg ikke kan gjøre noe med, som f.eks. min livstruende sykdom. Men det er fortsatt omstendigheter jeg faktisk har makt til å endre på.
En av dem per idag, at jeg har altfor mye tid med mine egne tanker.
Jeg har alltid vært filosofisk, og tenker altfor dypt på det meste. Men nå i det siste har det nådd en så ‘overtenklig’ grad at jeg bare blir distrahert i fra å jobbe for mine ambisjoner. Knapt noen dager siden var det så ille at livet føltes meningsløst. Nihilisme som plaget meg i flere uker. Når jeg blir sugd ned i disse tankemønstrene, er jeg takknemlig når jeg endelig finner veien ut igjen.
Motangrepet mitt er å fokusere på alt jeg selv verdsetter i livet, og bevisst ignorere impulsive tanker som sier motsatt. “Faen, ingenting betyr noe som helst. Tusen år fra nå av vil det være som om du eller noen andre aldri eksisterte. Alt er forgjeves.” er sitater jeg ofte hører når det er verst. Noen ganger føles det umulig å unnslippe disse tankene, men heldigvis blir dem roligere. Det kan virke litt som en prosess. Jeg kan ikke unngå dem, de vil plage meg, men uansett hvor ille det ser ut vil dem passere langsomt.
Dette er ikke første gangen og heller ikke siste. Jeg hadde en veldig sterk episode av dette tilbake i 2012, så dette kan føles som en reprise, bare med litt forskjellige vilkår.
tobiasedvardsen 