Japan var utover min forventing.

Alarmen min gikk av halv seks om morgenen. Jeg hadde i underkant av en time å gjøre meg klar på. Baggene var pakket, så det gjensto å gjøre meg klar på badet, deretter spise frokost. I det jeg forlot kantina sto bussen vår klar. Etter en lang busstur var vi på Bergen flyplass. Derfra tok vi et raskt fly til Danmark. Så måtte vi vente på København lufthavn for vårt neste fly med destinasjon Japan.

Jeg var veldig spent. Jeg har aldri tatt et fly som er så langt. I værste scenario måtte flyet ha nødlandet og sendt meg på nærmeste sykehus. De neste tolv timene ville vise om all treningen og lungeoperasjonene har vært effektive. Ullevål hadde gitt meg klarsignal for å fly men fortsatt, dette var en veldig lang tur. Jeg var litt urolig fordi jeg hadde hostet opp blod uken før. Dette er ikke uvanlig med sykdommen, men det er lenge siden sist. Men jeg var villig til å ta sjansene. Jeg er fast bestemt på å strekke mine grenser. Jeg var overbevist om at det ville vært bedre å havne på sykehus i utlandet enn å fortsette å være plaget av å la slike muligheter passere forbi meg.

Vi ble plassert i en Airbuss 380 og før vi visste ord av det var vi i luften. Med en venn på hver side av setet mitt følte jeg meg i gode hender. Jeg holdt tett øye med på oksygenmetningen min, med O2 måleren jeg hadde i lomma. Som jeg var forberedt på, så var den lavere enn vanlig gjennom hele turen. Jeg fikk en mild migrene til tider, men var for opptatt med å dele min entusiasme om turen med vennene rundt meg til at det plaget meg. Men jeg klarte ikke å sove. Jeg var redd det kunne skje noe med meg om jeg senket guarden og sovnet. Så det endte med at jeg så en haug av nye filmer på monitoren gjennom hele natta. Det var faktisk veldig koselig. Flyet tilbudt mange filmer som jeg lenge har gledet meg til å se. I det jeg satt der og så på film, elleve tusen meter over havet, på vei mot Japan, med en gruppe mange flotte mennesker, følte jeg meg euforisk. Jeg var i ferd med å oppnå mål jeg hadde satt meg i en tid hvor målene ikke var oppnåelige. Denne turen vil være en milepæle i mitt liv.

Også var vi der! Etter en elleve timer lang flytur, var vi over Soloppgangens Land. Da hjula traff rullebanen var jeg ekstatisk. Jeg var i Japan! Sist jeg hadde beina mine på bakken var jeg faktisk på andre siden av jorda. Det faktum at jeg i min tilstand, klarte å holde ut en slik flytur er revolusjonært. Jeg fikk praktisert det vi hadde lært av Japansk før vi i det hele tatt hadde gått av flyet. Jeg var i så godt humør at jeg ikke kunne dy meg fra å hilse på de Japanerne som satt bak oss. Selvom aksenten min var underlegen, så var dem veldig blide og ønsket oss en god tilværelse i landet deres.

Fortsetter i Del 2 | Klikk her!

Advertisements