Avreise

Det er 27. August 2016. Etter å ha brukt mesteparten av natten på å pakke sammen sekk, bag, og koffert, nærmer det seg tiden for å forlate hjemmet. Jeg skal langt hjemmefra, vekk fra Drammen, Holmestrand, og alle de jeg kjenner. Tiden nærmer seg. Etter å ha sagt godt farvel til familie og venner, er jeg på vei ned til bussholderplassen. Det tar ikke lang tid før bussen min kommer ned rundt gjørnet, og jeg hopper ombord min ni timer lange reise. Bussen lukker dører, og så er jeg er på vei.

Jeg kjenner en spent og glad følelse mens jeg drar ut i det ukjente. Jeg skal sette meg inn i helt nye omgivelser, bli kjent med hundre nye mennesker, og gi meg selv erfaringer jeg aldri har hatt før. Jeg storkoser meg mens jeg sitter i behagelig sete, musikk i øra, og ser ut på all den nydelige naturen vi passerer. Forbi vakre fjell, over Hardangervidda og ned gjennom Odda. Den majestetiske naturen gjør opp for tiden det tar.
I det vi begynner å kjøre langs kysten på vestlandet ut mot det uendelige havet, begynner jeg å innse hvor langt unna jeg er fra min komfortsone og det jeg kaller hjemme. Jeg er helt alene på andre siden av landet. Det er kanskje ikke så langt som et annet land, men det er første gangen jeg har reist så langt på egenhånd.

IMG_2496_cropped_blurred

Etter ni timer med buss og en del venting, ankommer jeg endelig Husnes. Derfra blir jeg plukket opp av en kjempe hyggelig rektor som tar meg med videre til lille Halsnøy hvor Sunnhordland Folkehøyskole befinner seg.

Jeg kjenner inntrykkene strømmer på i det vi kjører inn i skolens sin omkrets. Jeg drar med meg all bagasjen mens jeg stiger ut av bilen, endelig var jeg framme. Jeg blir presentert til fantastiske lærere, flotte klasserom, vakre omgivelser, og et koselig lite internatrom.

Det er allerede veldig seint på kvelden, så jeg blir introdusert til kantina hvor jeg får kveldsmat, også tar det ikke lang tid før jeg legger meg på mitt nye rom. Etter en hel dag med bare reising trenger jeg hvile til å gjøre meg klar for hva morgendagen vil gi meg.

Den første måneden

Vår første dag med Kunst+ linjefag blir jeg introdusert til mine klassekamerater og vår gode lærer John Cunningham. John er en anerkjent og lang erfaren kunstner, og en av de beste lærerne jeg har hatt. John har ikke bare på løpet av noen få uker hjulpet meg med å forbedre mine koordinasjon og skalering ferdigheter innenfor tegning, men han har gitt meg et viere perspektiv på hele det visuelle. En filosofi bak kunst jeg ikke har tenkt dypt på før.

kunst-sunnhordland-fhs_orig
Kilde: http://www.sunnfolk.no

Den samme måneden hadde vi allerede vært på to utflukter. Først dro hele skolen til Rosendal for å besøke baroniet, etterfulgt av bli-kjent-aktiviteter i et lokale ikke langt unna. Etter det overnattet hele skolen i en liten gymsal på en barneskole, som resulterte i at nitti-fem prosent av alle elevene ble forkjølet, inkludert meg selv. Dagen etter gikk vi tur opp et fjell omtrent to tusen meter over havet. Med mitt oksygenmangel var det veldig tilfreds av å klare det. Når vi var tilbake var det veldig deilig å legge seg i egen seng på internatet.

Én eller to uker senere, dro klassen til Stavanger for å delta i et kunst-arrangement, i tillegg til å henge opp artige collager i gatene vi hadde satt sammen dager i forvei. Turen ut besto av konstant bytting mellom ferge og buss helt til vi kom frem. Når vi først var fremme i Stavanger hadde vi masse tid til å utforske byen og bli enda bedre kjent med hverandre. Noen Long Island Iced Tea drinker og en kebab senere kom vi godt overens. Selve utstillingen dagen etter var ganske interessant, og ga meg et innblikk i Stavangers kunstkultur. Takket være dårlig ventilasjon på hotellet var nettene ukomfortable, og dagene ble slitsomme. Bortsett fra det var turen en fin opplevelse å se tilbake på.

Nytt linjefag

Mot vinter gjorde jeg en stor endring. Jeg byttet linjefag fra Kunst+ til Spilldesign. Det hadde åpnet seg en ledig plass, og til min positive overraskelse var det flere elever som forventet at jeg skulle ta plassen. Selv om kunst er noe jeg brenner for, var valget ganske klart. Mitt primære fokus er å utvikle Rushaug: Project Emerald, og det sier seg selv at programmering-linja er mye mer optimal for meg å kunne jobbe med nettopp det. Jeg hadde brukt ekstensiv tid på å utvikle spillet mitt utenfor skoletimer, og dette ga meg mulighet til gjøre det i linjetimer i tillegg.
På spilldesign-linjen var vi ledet av Markus Lange, en dyktig spillutvikler, og engasjerende lærer. Han sørget for å alltid gi oss oppgaver, mål, og deadlines, i tillegg til å holde arbeidsmoralen høy. Til tross for at jeg ble satt på grupper med fellesprosjekter, brukte jeg fortsatt mesteparten av tiden min til å jobbe med mitt eget. Med litt dårlig samvittighet, håper jeg Markus kan tilgi meg når Rushaug er lansert.

spillutviling_crop
Klasserommet (Photograph: Mona Økland)

Samværet i klasserommet ga noen av de største gledene i hverdagen. Alle sitter sammen med like og ulike prosjekter, felles verktøy og et felles mål. Arbeidet omgås med hyggelige samtaler og god kommunikasjon. Atmosfæren i klassen ga produktiviteten min en boost jeg lenge har trengt. I tillegg lærte Markus meg noe veldig viktig; det å sette konkrete mål og deadlines.
Helt siden jeg begynte med Rushaug: Project Emerald for syv år siden, har jeg tilnærmet meg spillet som et fritidsprosjekt. Jeg har sett for meg hvordan spillet vil se ut når det er ferdig, kommet opp med masse egenskaper og funksjoner, og jobbet langsomt med å innføre innhold til spillet når jeg følte for det. Spillet sin lansering og som et ferdig produkt har bare vært en abstrakt drøm. Det er nettopp derfor at spillet syv år senere er langt fra ferdig. Lansering må være et tidsbevisst mål. Utviklingen må trappes opp med faste intensjoner og planleggelese. Med disse prinsippene iverksatt, gjorde jeg mer fremdrift på et halvt år, enn jeg hadde gjort på tre. Nå har jeg satt meg plan om å lansere i 2018, tilpasser arbeidsbelastningen følgende, og jobber aktivt med å gjøre det til en realitet.

img-9030_orig
Årets skoleball, Januar 2017 (Photograph: Mona Økland)

Menneskene

Det var fascinerende å se så mange mennesker med samme interesser, synspunkt og personlighetstrekk samlet på ett sted. Samværet var veldig sterkt. Alle var i samme båt, og en del av sirkelen. Til tross for at jeg delte mye interesse og lidenskap, følte jeg ikke den samme tettheten som alle andre. Jeg var veldig nøytral til de aller fleste. Det må ikke misforstås med at jeg ikke trivdes. Jeg har alltid vært en reservert person, og mitt emosjonelle bånd tilhører kun mine aller nærmeste. I tillegg til at mine prinsipper og min livsstil var ganske ulik til resten av studentenes. Det betyr ikke at jeg ikke ble glad i noen av disse menneskene. Jeg fikk mange nye venner, flere jeg vil ha livslang kontakt med, og et nytt medlem i min innerste sirkel. Jeg tenker på alle studentene som en flott gjeng, og gode ansikt å minnes om i min vei videre.

sunnhordland-fhs-elevstevnet_enhanced
Reunion, Mars 2018 (Photograph: Mona Økland)

Oppsummering

Jeg begynte på Sunnhordland folkehøyskole fordi jeg trengte en utvei. Jeg var ulykkelig, bitter, og trengte en helt annen retning. Sunnhordland ga meg raskt gleden tilbake, og videre ga meg helt nye perspektiv, opplevelser og erfaringer som jeg anser uerstattelig. Jeg fikk struktur på hverdagen, og en boost i min produktivitet. Fasilitetene er utmerket, og internatet er koselig. Når jeg kom hjem hadde ting forandret seg. Med mye selvutvikling og nye perspektiv har jeg byttet ut den dårlige auraen jeg hadde hjemme som fikk meg til å dra. Jeg har oppnådd mye progresjon med spillet mitt siden, men jeg har merket en langsom nedskjæring i produktivitets nivået mitt etter at jeg kom hjem. Jeg har en solid plan med spillet mitt, og er i oppstartingsfasen av å etablere mitt eget firma, men har allikevel begynt å merke en trang for å finne en ny mening med hverdagen igjen. Nå ønsker jeg meg et år till på Sunnhordland.

Advertisements