Fredag 20. April rundt kl 14:00 raste verden rundt meg.
Jeg satt inne på Joe & The Juice for å nyte et måltid etter en stressende formiddag. Mens jeg satt der, helt uten forvarsel, ble jeg plutselig svimmel. Jeg forsøkte å løfte armene mine og merket umiddelbart at jeg ikke klarte å løfte dem. Når jeg så ned på bordet, kunne jeg se armene mine som dyttet telefonen min ned på gulvet uten at jeg kunne føle noe selv. Jeg mistet kreftene i hele kroppen, og kollapset over bordet. Jeg ropte på hjelp og fikk en tilskuer til å holde overkroppen min oppreist, mens baristaen ringte ambulanse. Eneste jeg kunne gjøre var å kontrollere pusten, og kommunisere med de rundt meg.
Jeg trodde det værste hadde skjedd. At risikoene sykdommen min innebærer hadde tatt overhånd. Jeg trodde jeg ville dø inne på Joe & The Juice av hjerneslag. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs. Tankene som strømmet gjennom hodet mitt var at jeg ikke hadde oppnådd mine mål enda, hvordan min mor og lillebror skulle klare seg uten meg, og hva jeg ikke hadde delt med mine kjære. Jeg tenkte at dette kunne overhode ikke skje.

Ambulansen var tilstedet etter noen få minutter, og jeg ble utredet der jeg satt. Etter femten minutters tid begynte jeg å få kreftene mine langsomt tilbake. Jeg kunne bevege armene mine som føltes tunge som bly. Med hjelp av ambulansepersonalet kunne jeg reise meg opp å bli eskortert ut i sykebilen. Frustrasjonen var på et høydepunkt i det jeg måtte forklare dem det samme jeg har forklart tusen andre om sykdommen min, uten at dem visste prosedyren for det. Jeg ble kjørt til legevakten. Tiden jeg måtte vente der føltes som en evighet og noen sekunder på én gang. På dette tidspunktet var kreftene mine helt tilbake, og jeg kunne reise meg igjen uten hjelp. Jeg var tåreglad av å se min mor igjen når hun ankom mens jeg ventet. Når legen kom ble det bare gjort noen raske undersøkelser for å sikre at jeg ikke var i en akutt situasjon. Jeg ble da sendt videre til Venstre Viken Sykehus for å ta CT av hodet.

Mens jeg satt og ventet på sykehuset kjente jeg bare frustrasjon og sinne. Helgen min var ødelagt, og jeg var dritforbanna fordi jeg allerede visste utfallet av hele situasjonen. Om jeg hadde opplevd et slag eller ikke, så visste jeg at dem ikke kan gjøre en dritt med hva som er hovedsaken til at jeg var der. Å leve med sjelden sykdom som legene ikke kan helbrede er jeg så drit lei av at jeg blir forbanna bare av å skrive om det. Jeg er drit lei av å gå gjennom hundrevis av undersøkelser som virker helt meningsløst når dem ikke kan gjøre noe med det, og jeg er drit lei av å høre det samme fra alle legene.

Etter CT og MRI ble det forsikret om at jeg ikke hadde hatt et slag eller drypp. På den tiden ble jeg enda mer bekymret fordi jeg ikke hadde en anelse hva det kunne ha vært hvis ikke det. Å ikke vite hva som fåresaket noe så utrolig skremmende gjorde meg ekstremt urolig. Jeg ble da overbevist om at det måtte ha vært et slags epileptisk anfall. Jeg ble utredet for dette også med EEG. Operatørene kunne ikke fremkalle et nytt anfall, og målingene av hjernen viste ingen epileptisk aktivitet.
Etter at ingen utprøvelser kunne forklare hva det var, ble overlegen ganske sikker på hva som hadde skjedd. Jeg hadde vanskeligheter med å akseptere at det var et panikk angrep, men lange samtaler med min fastlege og timer med ny psykolog har i senere tid gjort det klart for meg. Nå kan jeg se tilbake på situasjonen med en viss ro av betryggelse. Panikk angrep er ufarlig til tross for at det kan være noe av det værste et menneske kan oppleve.

Men jeg er ikke helt uten bekymring for det om. Etter videre undersøkelse var det noe urovekkende som kom frem. Et uintensjonelt funn fra bildene av hodet mitt viste at jeg har fått en misdannelse i hjernen. Legene tror nå at dette er en malformasjon. Med min genetiske defekt er dette sannsynlig. Jeg skal utredes for dette nærmere i slutten av August.

Advertisements