Japan 2017 – Del 3

Kyoto

Vi sto tidlig opp for å rekke Shinkansen 新幹線 på Tokyo stasjon i hjerte av Chiyoda. Shinkansen er Japans raskeste form for kollektiv transport, landets velkjente kuletog. Toget kjører over en distanse på 452 km på bare 3 timer. Vognen vår var utstyrt med behagelige seter og en fantastisk utsikt over metropolisen som sakte forvandlet seg til enger og gårder.

Etter en komfortabel tur var vi fremme i Kyoto. Hele stedet var enormt atmosfærisk. Det er vanskelig å legge ord på hva som forårsaker det. Lufta og lukta alene ga meg en følelse lik den jeg forklarte om i Asakusa distriktet, bare enda sterkere. Hva er det med Japan som for meg til å føle nostalgi? Jeg har aldri vært her før. Ikke bare nostalgi, men en indre ro jeg ikke føler til vanlig. Kyoto hadde en veldig positiv effekt på sinnet mitt.
Kyoto er litt mer tradisjonelt enn Tokyo. Sentrale området av byen har høye og tette bygninger, men er i helhet bare en landsby i forhold til Tokyo. Å se gammel japansk kultur, arkitektur og de flotte menneskene kledd i deres tradisjonelle kimono antrekk ga herlige inntrykk.

Samme dagen vi ankom Kyoto, dro vi på et tradisjonelt teater. Forestillingen ga et av de sterkeste inntrykkene jeg tok med meg fra Japan. Hele teateret besto av kvinner i mystiske kimono drakter, sminket i hvitt, som utførte fascinerende koreografi. De visualiserte en gammel historie om tragedie, oppbyggelse og absolusjon med minimal dialog og spennende japanske instrumenter, som ligger dypt i deres symboliske kultur. Det var dessverre ikke tillatt med fotografi i salen, men jeg ville anbefalt teaterstykket som en “must” opplevelse for enhver som er interessert i Japans kultur.

img_1449

Dagen etter dro vi til Kita-Ku, området der Kinkaku-ji 金閣寺 ligger, også kjent som “The Golden Temple”. Stedet var helt fantastisk. Nydelig natur, deilig luft, og kjernegode mennesker som lyste opp for gjestene som besøkte område. De eldre gartnerne var begeistret for å hilse på oss, og ble gledelig med på et av bildene.  De hadde boder som solgte et bredt utvalg Omamori 御守, såkalte “Lucky Bags”, som sies til å gi deg lykke, helhet og suksess innenfor dems forskjellige bruksområder. Uavhengig om du tror på dems effekt eller ikke, er de vakre suvenirer å ha med hjem. Jeg kjøpte minst ti av dem.

Resten av ettermiddagen brukte vi på å finne spennende steder å spise, og når det nærmet seg kvelden var det på tide å ta Shinkansen tilbake til Tokyo. Jeg hadde en flott opplevelse ved å bli med til Kyoto, men når toget vårt kjørte inn i Tokyo under mørk natthimmel, opplyst av skyskrapere og interseksjoner, følte jeg meg merkelig nok som hjemme. Når vi var tilbake på Hanzomon Hotel, var det bare å legge hodet komfortabelt på puten og lade opp til en lang flytur dagen etter. Vår siste natt der visste jeg allerede at jeg kom til å savne hotellet, maten, menneskene, Tokyo, Kyoto, og hele Japan i seg selv.
Vi sto opp grytidlig, kom oss til Narita flyplass, gikk gjennom tollen, også hadde jeg meg mitt siste sushi måltid mens vi ventet på boarding. Flyturen føltes sjokkerende raskere tilbake til Kjøbenhavn.

DSC_0523editcrop

I løpet av de ti dagene vi tilbringet i Tokyo fikk jeg en tett nærhet og kjærlighet for byen. Med konstant bruk av metroen, dro jeg frem og tilbake mellom distrikter og bydeler som jeg ble mest glad i. Jeg har utforsket hundrevis av gater og kroker, som såvidt rører overflaten. Jeg spiste sushi hver dag, og sang karaoke i Akihabara. Alt i alt var turen til Japan en drøm som kom i oppfyllelse. Japan er et land med spennende historie, imponerende kultur, et fantastisk folkeslag, og et forbløffende metropolis. Tokyo kan ikke sammenlignes med noen annen by i verden. Jeg har nå vært hjemme i mange måneder, men ønsker å dra tilbake så raskt som mulig.

This slideshow requires JavaScript.

Tilbake til Del 2

Japan 2017 – Del 2

Når vi gikk gjennom kontrollen i land, fant jeg raskt ut at stereotypen om at oss hvite ikke klarer å se forskjell på asiatere går begge veier. Jeg og en kamerat ble stoppet i tollen fordi vakten trodde vi hadde byttet identiteter. Bortsett fra langt hår har vi ikke så mye likheter utseendemessig, men det var visst nok til at vakten ble mistenksom. Han ba om å få tilbake passet til oss begge, og begynte å sammenligne bildene. Etter to minutter kunne vi gå videre. Vennen min hadde hjerte i halsen og kunne puste lettet ut, mens jeg klarte nesten ikke å holde maska siden jeg syns det var ganske komisk.
Etter så vidt slippe gjennom kontroll og samle bagasje var vi raskt ombord et tog på vei inn i hjerte av Tokyo. Overgangen fra åkere og sletter rundt Narita flyplass til tette bygg og massive skyskrapere var brå. Å se masse skilt og bannere skrevet i hiragana, katakana og radikale tegn var spennende. Etter en liten overføring fra en vogn til en annen, var vi midt inni metro-nettverket.

img_0315

Hanzomon 半蔵門

Når vi endelig var framme på riktig stasjon var jeg fascinert av å se underjordiske restauranter i metroen, noe jeg ble fort vandt til. Vi gikk oppover en lang trapp, og ble møtt av en herlig sol i det vi nådde overflaten. Da sto vi midt ute i en gate ved Hanzomon stasjon. Praktisk så lå hotellet vårt “Hotel Monterey” rett ved metroen. Da var det bare å sjekke inn. Etter å ha reist i over tjue timer tilsammen hadde jeg mest lyst til å spise og legge meg. Men dagen var bare begynt! Da jeg dro fra Sunnhordland var klokken seks på morgenen. Nå var klokken elleve på formiddagen, med et helt døgn imellom. Vi skulle på noe som heter “robot café” før dagen var over. Etter å ha spist og etablert oss på hotellet var vi på vei til Shinjuku distriktet.

Noe jeg la fort merke til i løpet av de første dagene var at lufta føltes helt vidunderlig for meg å puste inn. Man ville tro at verdens største metropolis har vond og forurenset luft, men jeg følte meg mer tilfreds av å gå rundt i gatene i Tokyo enn i sentrum av Drammen.
Ikke nok med det, så er gatene HELT rene. Du skal lete lenge for å finne noe forsøpling i byen. Det finnes omtrent ingen søppelbøtter i gatene heller. Japanerne bærer med seg søppelet dems hjem igjen som prinsipp at de ikke vil la andre gjøre reint etter dem. Denne rensligheten setter nordmenn i dårlig lys.

img_0868

Shinjuku 新宿区

Shinjuku må være det mest spektakulære distriktet i hele Japan. Gigantiske skyskrapere med lys glødene fra hver eneste kubikkcentimeter av byggningene. Det er så mye lys at den mørke himmelen er usynlig om natten. Det er også svermet av mennesker. Shinjuku Stasjon er verdensledene i trafikk med i gjennomsnittet 3.64 millioner passasjerer hver dag. Da blir det fort mye bevegelse i gatene.

Det var også her vi var innom det som kalles “Robot café”. Noe av det mest bisarre jeg har vært med på. Det første som sjokkerer når du går inn i bygget er interiørene. Speil og lys i reinbuens farger, fulgt av sprøe tapeter og gulv i ren metal. Vi måtte vente i en lounge hvor vi ble underholdt av ei flott sangerinne, og sake testing. Det i tillegg til at dem serverte gratis cocktails, endte med at jeg ble ganske brisen første kvelden. Jeg hadde ikke sovet på over tretti timer, så å kombinere søvnløsheten med alkohol var ingen genistrek. Når alt var klart, ble vi eskortert ned i et rom som så ut som et gladiator Colosseum. Her ble vi overvelmet av gigantiske roboter med dansene artister som ‘ridde’ dem. Det var et spetakkel uten like, og ironisk nok var det her søvnmangelen tok inn. Jeg fulgte spent med mens jeg duppa av og på annenhvert minutt i raske rykninger med hodet ned mot fanget. Jenta som satt ved siden av meg fortalte i etterkant at det var ganske bisart å vitne til, som om jeg var en robot selv som skrudde seg av og på. Hele opplegget var bisart, så det er jo midt i blinken. Vil fortsatt anbefale hvem som helst å se det, for det var meget imponerende.

img_0813

Ginza 銀座

Ginza distriktet er regnet som shopping himmelen i Tokyo. Det er her de mest luksuriøse butikkene, restaurantene, og caféene ligger. Da finnes det vel ikke noe mer passelig sted å kjøpe ny telefon? Jeg kjøpte en splitter ny iPhone 7+ med max lagringskapasitet hos den største Apple forhandleren i Japan. Ville du trodd at jeg fikk den der flere tusenlapper billigere enn jeg ville gjort av å kjøpe den i Norge? Ikke bare er prisen mindre, men jeg fikk også betale skattefritt! Så gjerrig som jeg er, utnytter jeg alle sjanser jeg får til å betale mindre enn jeg må.

Bortsett fra å tilby billige Apple produkter, er Ginza et veldig pent og fantastisk sted. I skoleprogrammet var vi også innom Sony bygget som ligger her. En innovativ bygning som viser frem det nyeste og fineste innenfor Sony’s arsenal. Verdt å sjekke ut!

img_0705.jpg

Asakusa 浅草

Asakusa er et av distriktene jeg likte meg mest i. Det er her det ikoniske Sensoji tempelet ligger, i tillegg til Tokyo Skytree. Gatene føles mer intime og området rundt tempelet føles mer spirituelt. Vi var på toppen av Tokyo Skytree, og handlet på markedet utenfor tempelet. Jeg spiste sushi stort sett hver dag i Japan, og fisken her var nest best, bare slått av en belterestaurant i Tsukiji fiskemarkedet.

Jeg fikk en veldig behagelig følelse av Asakusa. Selvom jeg aldri har vært her før, føles det nesten som nostalgi. Når jeg gikk her en gang om kvelden, fikk jeg en ro i kroppen jeg ikke har kjent på lenge.

20170330_135118

Ueno 上野

Ueno var et distrikt jeg fikk for lite av. Vi var her gjennom skoleprogrammet for å besøke diverse museer i Ueno Park. Kunst-museer med forskjellig kultur fra overalt i verden, i tillegg til Japans nasjonal museum. Selve parken var vakkert dekorert av kirsebærtrær fra enden til annen. Jeg fikk dessverre ikke utforsket gatene siden parken var vårt fokus, men det så utrolig spennende ut fra hva som var synlig rundt t-banen.

snapseed-4

Akihabara 秋葉原

Akihabara distriket er enhver Otaku’s drøm. Et sted hvor anime, manga og videospill er overalt. Jeg har aldri lest japansk tegneserier selv, men jeg fant mange retrobutikker som solgte gamle dataspill jeg forbinner med barndommen. Her var nostalgien sterk. Alt fra utdatert Super Mario merchandise til SNES-konsoler. Jeg holdt nesten på å kjøpe med meg flere konsoler og spill for å ta med meg hjem, men ble stanset av tanken på hvor mye slit det ville være å ha med i tillegg til resten av bagasjen. Men det er ikke usannsynlig at jeg gjør det i senere tid.

snapseed-5

Shibuya 渋谷区

Hjerte av Tokyo; Shibuya distriktet, var et sted jeg ikke rakk å utforske. Men jeg måtte alikevel ta t-banen ditt for å gå over det ikoniske “Shibuya-krysset”. Mengden mennesker som går over denne veien hver gang bilene stopper er fenomenal. Jeg kunne stått i høyden og fascinert meg over dette krysset i timesvis. Neste gang jeg befinner meg her, skal jeg sørge for å sette meg på en av kaféene som gir god oversikt ned i gaten.

This slideshow requires JavaScript.

Diverse bilder jeg tok i Tokyo.

Tilbake til Del 1 | Fortsetter i Del 3

Japan 2017 – Del 1

Japan var utover min forventing.

Alarmen min gikk av halv seks om morgenen. Jeg hadde i underkant av en time å gjøre meg klar på. Baggene var pakket, så det gjensto å gjøre meg klar på badet, deretter spise frokost. I det jeg forlot kantina sto bussen vår klar. Etter en lang busstur var vi på Bergen flyplass. Derfra tok vi et raskt fly til Danmark. Så måtte vi vente på København lufthavn for vårt neste fly med destinasjon Japan.

Jeg var veldig spent. Jeg har aldri tatt et fly som er så langt. I værste scenario måtte flyet ha nødlandet og sendt meg på nærmeste sykehus. De neste tolv timene ville vise om all treningen og lungeoperasjonene har vært effektive. Ullevål hadde gitt meg klarsignal for å fly men fortsatt, dette var en veldig lang tur. Jeg var litt urolig fordi jeg hadde hostet opp blod uken før. Dette er ikke uvanlig med sykdommen, men det er lenge siden sist. Men jeg var villig til å ta sjansene. Jeg er fast bestemt på å strekke mine grenser. Jeg var overbevist om at det ville vært bedre å havne på sykehus i utlandet enn å fortsette å være plaget av å la slike muligheter passere forbi meg.

Vi ble plassert i en Airbuss 380 og før vi visste ord av det var vi i luften. Med en venn på hver side av setet mitt følte jeg meg i gode hender. Jeg holdt tett øye med på oksygenmetningen min, med O2 måleren jeg hadde i lomma. Som jeg var forberedt på, så var den lavere enn vanlig gjennom hele turen. Jeg fikk en mild migrene til tider, men var for opptatt med å dele min entusiasme om turen med vennene rundt meg til at det plaget meg. Men jeg klarte ikke å sove. Jeg var redd det kunne skje noe med meg om jeg senket guarden og sovnet. Så det endte med at jeg så en haug av nye filmer på monitoren gjennom hele natta. Det var faktisk veldig koselig. Flyet tilbudt mange filmer som jeg lenge har gledet meg til å se. I det jeg satt der og så på film, elleve tusen meter over havet, på vei mot Japan, med en gruppe mange flotte mennesker, følte jeg meg euforisk. Jeg var i ferd med å oppnå mål jeg hadde satt meg i en tid hvor målene ikke var oppnåelige. Denne turen vil være en milepæle i mitt liv.

Også var vi der! Etter en elleve timer lang flytur, var vi over Soloppgangens Land. Da hjula traff rullebanen var jeg ekstatisk. Jeg var i Japan! Sist jeg hadde beina mine på bakken var jeg faktisk på andre siden av jorda. Det faktum at jeg i min tilstand, klarte å holde ut en slik flytur er revolusjonært. Jeg fikk praktisert det vi hadde lært av Japansk før vi i det hele tatt hadde gått av flyet. Jeg var i så godt humør at jeg ikke kunne dy meg fra å hilse på de Japanerne som satt bak oss. Selvom aksenten min var underlegen, så var dem veldig blide og ønsket oss en god tilværelse i landet deres.

Fortsetter i Del 2 | Klikk her!

Fanget mellom fremtid og fortid

Klokka er 08:18 om morgenen. Jeg har enda ikke lagt meg. Jeg ligger for øyeblikket i senga og stirrer i taket.

Hva gjør jeg? Hva har jeg tenkt til å gjøre? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva skal jeg gjøre de neste seks månedene? Hvor er jeg om et år?

Det føles som en storm av tanker mellom ørene mine. Vinden fra vinduet som legger seg rolig på armen min over dyna føles som en bølge med flere tanker. Jeg har overhodet ingen sjans til å sovne. Jeg har heller ingen planer om å gjøre meg avhengig av piller for å sovne.

Jeg er ikke full av angst, uro, eller depresjon. Jeg er nysgjerrig. Nysgjerrig på hva fremtiden vil bringe, og hvordan nåtiden ville vært annerledes hvis jeg hadde utagert på impulsene mine. Jeg angrer på ting jeg ikke gjorde. Jeg angrer på ting jeg burde gjort annerledes.

Som sagt, jeg er ikke lei meg. Kanskje litt opprørt på noen spesifikke ting, men mest fylt av forestillinger av forskjellige utfall mine handlinger ville gitt hvis jeg hadde utført dem. Jeg har så mange tanker og idéer, å dette er straffen for at jeg ikke følger ut på dem.

Jeg er også forventningsfull. Fra mine evalueringer av hva som skulle vært gjort annerledes, har jeg mer tillit i hvordan jeg skal gjøre ting fremover. Jeg vet hva jeg vil ha, og jeg vet hva jeg må gjøre for å få det. Under riktige forhold kan ingenting spore meg av fra riktig kurs! Sant?

Jeg er fanget i fortiden og fremtiden uten å være i nåtiden. Hva må til for at jeg skal være under “riktige forhold”? Uansett hva det er så vil de aldri oppstå om jeg ikke tvinger meg selv ut fra sporet av vaner jeg sitter fast i nå. Selvfølgelig, jeg vil gi meg selv litt kreditt for de omstendighetene jeg ikke kan gjøre noe med, som f.eks. min livstruende sykdom. Men det er fortsatt omstendigheter jeg faktisk har makt til å endre på.

En av dem per idag, at jeg har altfor mye tid med mine egne tanker.

Jeg har alltid vært filosofisk, og tenker altfor dypt på det meste. Men nå i det siste har det nådd en så ‘overtenklig’ grad at jeg bare blir distrahert i fra å jobbe for mine ambisjoner. Knapt noen dager siden var det så ille at livet føltes meningsløst. Nihilisme som plaget meg i flere uker. Når jeg blir sugd ned i disse tankemønstrene, er jeg takknemlig når jeg endelig finner veien ut igjen.

Motangrepet mitt er å fokusere på alt jeg selv verdsetter i livet, og bevisst ignorere impulsive tanker som sier motsatt. “Faen, ingenting betyr noe som helst. Tusen år fra nå av vil det være som om du eller noen andre aldri eksisterte. Alt er forgjeves.” er sitater jeg ofte hører når det er verst. Noen ganger føles det umulig å unnslippe disse tankene, men heldigvis blir dem roligere. Det kan virke litt som en prosess. Jeg kan ikke unngå dem, de vil plage meg, men uansett hvor ille det ser ut vil dem passere langsomt.

Dette er ikke første gangen og heller ikke siste. Jeg hadde en veldig sterk episode av dette tilbake i 2012, så dette kan føles som en reprise, bare med litt forskjellige vilkår.

Bryter lenker

I min tilstand så har jeg mange limitasjoner jeg må leve med. En av dem har vært reising. Oksygen nivået i en høytrykkskabin mange tusen meter over bakken er betydelig mindre enn det vi puster inn på bakkenivå. Derfor sier det seg selv at flying ikke har vært et alternativ for meg. Det har vært et av de tingene jeg har erget meg mest over, siden jeg har en stor lidenskap for å se og erfare verden.

Mamma og jeg har vært ivrige på å finne en løsning på flying. Noen år tidligere ga vi et forsøk på å teste meg i en lufttrykkskabin på Ullevål sykehus for å se om jeg er i stand til å fly i det heletatt. Da vi ankom sykehuset fikk vi telefon om at vi bare kunne dra hjem igjen før vi engang hadde prøvd. Legen som skulle veilede meg mellom testen hadde nemlig gått igjennom papirene og lest hva oksygenmetningen min ligger på til vanlig, og da mente hun det var for farlig uansett.
Det var en kjedelig nyhet og irriterte meg veldig. Vi måtte bare komme til freds med det, men jeg nektet. Til tross for at jeg ikke kunne der og da, så skulle jeg snart.

To år har gått, og jeg har vært igjennom intensiv trening og flere operasjoner. Til tross for at forbedrelsen på oksygenopptaket er minimal, føler jeg meg sterkere. Jeg følte meg klar for å prøve på nytt. Jeg var faktisk så selvsikker at jeg begynte på folkehøyskole med diverse studieturer før jeg engang hadde fullført lufttrykkstest. Jeg var så innstilt på å dra at jeg tok ingen hensyn til at jeg kanskje ikke kunne klare det.
Måneden Oktober til November, min første destinasjon var England. Fakturaen var betalt, og det eneste som manglet var en bekreftelse av legen på at jeg kunne dra. Veldig beleilig fikk jeg avtalt lufttrykkstest i høstferien som var kun noen uker før. Vi dro til Ullevål igjen for å prøve på nytt. Denne gangen kom vi for engangskyld på innsiden av bygget uten at vi ble sendt hjem igjen. Jeg var veldig spent. Legen tok oss imot og jeg gikk inn i lufttrykkskammeret.

flytest2

Etter tjue minutters tid hadde jeg gått igjennom testen uten tegn på problemer. Med fall i oksygenmetning på 2-3% så var sjansen for at det skulle skje noe galt liten. Jeg ble offisielt greenlit for å fly. Jeg var fornøyd, men fortsatt ikke helt lettet. For meg var det ikke avgjort før jeg faktisk hadde fullført en flytur.

Dagen var kommet. Alle elevene sto klare utenfor hovedbygget til å reise til flyplassen. Jeg var ingen unntak. I mitt sinn var jeg klar, men jeg sto ovenfor et problem. Jeg hadde blitt forkjølet med brennende feber. Det kunne jo ikke bli mer typisk enn at det skulle skje dagen før vi dro. Jeg holdt nesten på å bli igjen i senga og melde meg syk, men det var ikke det jeg ville. Jeg pakket baggen og stilte opp.
Vi ankom flyplassen, passerte sikkerhetskontrollen, og gikk inn i flyet. Mens jeg satt der og ventet på at flyet skulle rulle ut på banen var jeg utrolig spent og nervøs. Etter en del venting på klarsignal fra lufttårnet, beveget vi oss ut på banen. Flyet stilte seg opp og afterburner’ne slo til. Jeg var fyllt med adrenalin mens flyet lettet vingene. Når vi var oppi skyene ble adrenalinet gjort om til en lykkerus jeg ikke kan huske jeg har kjent på ufattelig lenge. Det var da jeg innsa at jeg hadde bryti en lenke som jeg har vært fastbundet i altfor lenge. Jeg fikk nesten tårer i øynene.

flightlondon

Jeg erfarte ingen ubehag bortsett fra feberen gjennom hele turen. Når hjulene på flyet traff England følte jeg meg ustoppelig. Jeg hadde fullført noe jeg i over lang tid har satt meg ut for.

Feberen ble borte utover dagene, og alt i alt hadde jeg en veldig flott uke i London. Flyreisen hjem gikk like fint som till. Når vi var tilbake på skolen var jeg sliten men tilfreds. Mitt ønske om å dra til England var fullført.

Så var det Japan.

 

Usynlig Syk

Det er fordeler og ulemper med å ha en usynlig sykdom. Jeg kan være utgående og sosial uten å tiltrekke varige blikk, bli med på aktiviteter uten å motta bekymringfulle kommentarer, og jeg kan blende inn med resten av flokken om jeg så hadde hatt lyst til det. Bortsett fra varierende blå lepper og negler så ser jeg ganske frisk ut.

Ulempen med dette er at folk ikke tror det er noe galt med meg.
Når jeg skriver det, høres det ut som en dårlig ting. Folk flest vil vel mene at dette er bra? Generelt vil jeg si at det er en god egenskap selv, men faktum er at jeg trenger folk til å forstå at det er noe galt.

Noe av det mest frustrerende jeg opplever i hverdagen, er de forskjellige forventningene mennesker har til meg. Jeg kan til tider være veldig treg. Lærere blir oppgitt når jeg kommer sent til timen, internatboere blir sure for at jeg bruker lang tid på å få vasket gulvet når det er min tur. Det verste er når folk avhenger av meg for å få ting gjennomført. Jeg føler meg som en ansvarlig person, men det er alltid en god sjanse for at jeg ikke kommer meg ut av senga til å kunne hjelpe gruppen videre med prosjektet. Det kan jeg ikke noe for.

Når jeg gjør folk informert om helsetilstanden min, så får de som regel en bedre forståelse, og mindre krav om hva de skal forvente av meg. Men over tid, så virker det som de forventningene bygger seg langsomt tilbake. De blir vitne til at jeg er energisk, smiler, hygger meg, og gjør ting som krever mye fysisk anstrengelse. De vil fortsatt ikke motsi helsetilstanden min, men jeg merker hvordan de begynner å tenke at jeg kanskje ikke har det så vondt allikevel..
Problemet er at de vil aldri kunne kjenne på hvordan jeg virkelig har det.
Når jeg snakker, ler, har det gøy, engasjerer meg i noe, er jeg alltid i smerte.

Jeg er syk. Veldig syk. Mye sykere enn det folk forstår.
Med konstant oksygenmangel, har jeg også konstant belastning på kroppen. Gjennom alle disse årene, har jeg mestret å skjule mine lidelser og svakheter. Hver dag, når jeg er ute å går med høye skuldre og sunn positur, ligger jeg i faresonen for organskade. Når jeg står på treningsrommet og løfter tunge vekter, er jeg bare noen få repetisjoner unna å kollapse på stedet. Bare når jeg står oppreist, har jeg vondt i hodet.
Tingen er at jeg alltid prøver så godt jeg kan å leve livet mitt til det fulleste. Jeg setter meg store mål. Jeg trener så hardt jeg kan. Jeg spøker og lager mest mulig latter med mine fantastiske venner. Alt jeg gjør, gjør jeg så godt jeg kan.
Og I skyggen, mens ingen er vitne, ligger jeg maktesløs nede, og restituerer fra min hverdag.

På grunn av dette, er det ingen andre enn familien min og mine nærmeste som ser alvoret i tilstanden min. Folk ser ikke smerten min. De ser bare mine gode stunder.
Jeg legger minimal fokus på at jeg er livstruende syk, og gir fullt fokus på det som gleder meg i hverdagen.

Det er ikke før jeg tar på meg masken, at folk forstår hvor alvorlig det egentlig er.

bane_blurred_final

Sunnhordland Folkehøyskole

Som skrevet i tidligere innlegg ble jeg i et skjebnesvangre øyeblikk plassert på den skolen jeg hadde aller helst lyst til å gå på: Sunnhordland Folkehøyskole! Å nå allerede så nærmer det seg slutten av første semester. Jeg vet ikke om jeg skal si at det gikk fort eller tregt, fordi tiden har føltes tidløs her! Uansett, nå har jeg masse å skrive om. De siste fire månedene har min mangel av innlegg ikke kommet av en mangel på initiativ og produktivitet som det vanligvis gjør, men heller fordi jeg rett og slett ikke har hatt tid. Her på Sunnhordland har dagene vært fullstappa med arbeid, innsats og masse læring!

Det er ingen tvil om hva denne skolen har som styrke, og det er kreativitet. Sunnhordland er en produktiv skole som setter oss studenter i omgivelser som gir oss de nødvendige verktøyene til å lære, lage, og viktigst av alt; en drift til å gjøre om idéene våres fra tanke til realitet. Jeg har aldri vært så produktiv de siste tre årene hjemme som det jeg har vært her på Sunnhordland.

Jeg ville ha brukt noe av den kreativiteten til å skrive mye mer, men andre ting har stått først. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å skrive et innlegg for hver uke som jeg har gått her, men jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg burde skjønt at det ikke ville skje. Uansett, nå har jeg satt meg ned og tvunget frem noen vegger med tekst på skjermen, og klar for å dele. Jeg vil publisere mine erfaringer frem til nå gjennom en rekke innlegg. Litt sånn som kapitler.

For å gi dere et dypere inntrykk av denne flotte skolen, har jeg inkludert introduksjons videoen fra Sunnhordland sitt eget arkiv. Nyt den!

 

I Grevens tid

Da jeg bekreftet plassen min på Åsane FHS tok jeg en sjanse. Jeg sa ja fordi det var veldig få plasser igjen, og jeg ville ikke miste muligheten hvis det gikk. Uten å gå for mye detalj så er jeg i en ganske dårlig situasjon økonomisk.

Det presenterer et problem siden folkehøyskole er ganske dyrt. Jeg kunne så klart tatt opp studielån, men det kan også være en risk siden det ikke er sikkert at jeg klarer å fullføre hele skoleåret, og da blir ikke deler av beløpet gjort om til stipend. Siden både jeg og min mor sliter nok med økonomi hjemme så er det å legge på en gjeld for noe jeg kanskje ikke klarer å gjennomføre ikke verdt det.

Det gikk litt tid mens vi prøvde å finne en løsning på det, men til slutt kom vi frem til at det ikke var noe å få gjort. Jeg syntes dette var veldig trist, men etter noen dager klarte jeg å se vekk fra et år på folkehøyskole.

Til slutt sendte jeg en mail til Åsane der jeg sa fra meg plassen jeg hadde på teater og skuespill linja deres. Det var med tungt hjerte jeg trykte send og så plassen min forsvinne. Men jeg måtte tenke fremover. Hvis jeg ikke avkreftet plassen min måtte jeg ha betalt for losji og mat de seks første ukene uten å engang ha vært der.
Jeg satt meg ned å begynte å forestille meg hva jeg skulle gjøre tiden fremover. Folkehøyskole følte jeg var min måte å kunne utvikle meg videre på, oppnå nye ting og bryte gamle mønstre.
Jeg og en av mine nære kamerater hadde litt tidligere diskutert å leie en leilighet i Holmestrand sammen, for å gi oss selv nye erfaringer og sette oss i nye omgivelser. Jeg begynte å se på det som en realitet.

Plutselig… Morgenen etter fikk jeg en telefon som endret helt på situasjonen! Jeg ønsker ikke å skrive offentlig om mine økonomiske midler, men det som satte meg i tvil om at jeg kunne betale for dette skoleåret hadde løst seg i siste liten! Det kom som gledelige nyheter for meg, men da gjenstod det jo bare et nytt problem..
Jeg hadde jo akkurat sagt fra meg plassen min!

Natten før, bare noen få timer før jeg mottok den telefonen, sendte jeg den avgjørende mailen til Åsane. Når jeg hørte dette var jeg selvfølgelig raskt igang med å kontakte Åsane for å ta tilbake plassen min igjen! Jeg prøvde å ringe men fikk ingen svar. Jeg sendte da en rask mail hvor jeg forklarte at ting hadde løst seg og at jeg ville veldig gjerne ha tilbake plassen. Det gikk drøyt 30 minutter før jeg fikk tilbakemelding. Da hadde dem allerede på den korte tiden gitt bort plassen min til noen andre.
Jeg kjente en stor skuffelse og samtidig sinne for at jeg hadde sendt min avkreftelse noen timer rett før uten å forutse dette. Men kampen var forsatt ikke tapt. Han eller hun på ventelisten som fikk plassen min måtte takke ja innen fredag klokka fire for at han/hun skulle motta den. Hvis ikke dem hørte noe innen da skulle jeg få tilbake plassen. Dette var på en onsdag så da hadde jeg to spenningsfylte dager foran meg. Den fredagen var også bare helgen før skolen faktisk startet, så dette ville bli et veldig close call.

Dagene passerte langsomt og det var endelig fredag. Tiden gikk sakte og jo nærmere klokken nærmet seg fire, desto mer var jeg overbevist om at personen på ventelisten hadde tatt imot plassen min. Til slutt passerte klokken fire fortsatt uten at jeg mottok noen telefon fra Åsane. Mens jeg bare lå i senga og ventet, dro jeg frem telefonen. Bare litt for morro skyld gikk jeg inn på http://www.folkehogskole.no for å se på restplasser som var igjen. Jeg så ikke for meg å hoppe på en helt ny linje bare helga før det startet.

Mens jeg bladde nedover listen så jeg Kunst+ linja på Sunnhordland lyste frem. Sunnhordland er tilfeldigvis den skolen jeg ville mest inn på av alle, men så bort ifra siden det var helt fullt der på den tiden jeg kikket på den. Det var tydeligvis noen som hadde trekt seg, og statusen på kunst linja sa: “få plasser igjen”. Når jeg så dette lyste jeg opp. Helt spontant ringte jeg opp til kontoret dems og kom i kontakt med rektoren. Siden linja var full sist jeg så på den var jeg nesten overbevist om at det bare var utdatert eller en feil på nettsiden som sa at det var ledig. Jeg spurte rektoren om det faktisk var sant og det viste seg at nettsiden ikke løy. Det viste seg at det ikke bare var ledig, men det var den SISTE plassen igjen på hele skolen. Jeg ble veldig ivrig og sa at jeg hadde veldig lyst på denne plassen. Rektoren så ingen konflikt med det og ba meg bare gå igjennom søknadsskjemaet med en gang vi la på. Jeg gikk umiddelbart igjennom skjemaet og la til nødvendige vitnemål og en rask beskrivelse om meg selv og min motivasjon for skolen. Når jeg sendte søknadsskjemaet fikk jeg telefon raskt tilbake av rektoren.
Hun ønsket meg velkommen til Sunnhordland Folkehøyskole og fortalte at plassen var min. Jeg følte meg ekstatisk og overlykkelig når jeg hørte dette. Hun likte beskrivelsen min i søknaden og gledet seg til å ta meg imot som elev! Da var det klart for meg at min retning dette året var sikret en kurs jeg ville ta. Med sikret plass på Sunnhordland måtte jeg pakke koffert og bagasje med engang, siden jeg allerede måtte dra morgendagen etter.

logo-sunnhordland_blog

Jeg klarer ikke å slippe tanken på at det var ment for at det skulle bli sånn. Hadde ikke jeg avkreftet plassen min på Åsane bare noen timer før den telefonsamtalen, så hadde jeg endt opp der istedet. I tillegg til det fikk jeg den aller siste plassen på Sunnhordland som egentlig var tatt i tidligere tid når jeg bestemte meg hvor jeg skulle søke. Pluss at alt skjedde i grevens siste øyeblikk. Én dag senere og jeg ville ikke rekket skolestart. Dette har gitt meg mye å tenke på, men det føles helt riktig.

Folkehøyskole

Nå er det snart tre måneder siden jeg sist publiserte noe her og det på tide å ta opp tråden igjen. Jeg har i denne perioden var opptatt med ulike ting men fremst av alt hva jeg skal holde på med i tiden fremover.

IMG_20160804_044341

Jeg har fra slutten av mai ut i juni vært med på sommerskole på Ringerike folkehøgskole. Det var et to ukers opphold hvor vi bodde i internatbygget og fylte dagene med masse forskjellige aktiviterer unikt til de forskjellige linjene skolen har å tilby. Det har gitt meg flotte nye erfaringer, også inntrykk på åssen det er å leve på folkehøyskole. På de to ukene har jeg også møtt nye venner jeg vil ta med meg videre.

Dette har vekket en interesse i meg for å gå på folkehøyskole. Når jeg kom hjem var jeg raskt på sak for å finne ut av hvilken folkehøyskole som tiltrekker meg mest. Folkehøyskolene har så uendelig mye å tilby! All verdens linjefag fra idrett orientert snowboard, friluftsliv, kampsport, til kreative linjer som kunst, design, skriving, foto, til og med cosplay! Også helt minneverdige studieturer til steder overalt i verden!

Helsa mi er et oppstående problem når det kommer til skole. Men det som er bra med folkehøyskole er at alt er på et sted! Bo på internat, spise i kantine, og delta på skoleområde alt i ett. Det merket jeg var noe jeg kunne mestre. Jeg føler meg også klar for skole nå i motsetning til i fjor.
img_20160822_215148.jpg

Etter flere uker hvor jeg pendlet fra en skole til en annen var det klart for meg at mitt beste linjevalg var spill-design, teater-og-skuespill, kunst, eller treninginstruktør. Jeg søkte på ulike skoler, men siden jeg er så seint ute så er det få som fortsatt tilbyr plass på de linjene jeg vil gå. Jeg kom til slutt inn på Åsane FHS i Bergen, og Fredly FHS i Trondheim.

På Åsane fikk jeg andrevalget mitt; Teater, scene og skuespill, og på Fredly fikk jeg førstevalget; Treninginstruktør i Dancemix, Step & Styrke.
Brevene lå foran meg. Jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg har alltid vært opphengt i film og de forskjellige yrkene som omgir det, og skuespill er noe jeg har veldig lyst til å prøve. Trening er noe jeg brenner for ut av interesse og nødvendighet, og jeg vil veldig gjerne utvide min horisont innen det.

asanefolkehogskole

Det er to ganske forskjellige veier å gå. Etter lenge vurdering kom jeg frem til at teater på Åsane var det som virket mest interessant. Ni måneder med daglig trening og anstrengelse på Fredly kan være veldig utfordrende med tanke på helsesituasjonen min. Ni måneder med bare å møte opp i timene og delta i skolens aktiviteter høres ut som en passende utfordring å starte med ihvertfall.
Jeg sendte dem innmeldingspengene og offisielt sikret min plass.

Dette betyr veldig mye for meg. Jeg preges fortsatt av det som har skjedd tidligere i år. Når jeg ble mer bevisst på hva folkehøyskole kan være for meg følte jeg meg mer lettet. Det føles som en vei videre, med nye omgivelser, og en sjanse til å utvikle meg selv.

Spillet i utvikling

De siste ukene har jeg vært mye mer produktiv. Jeg har jobbet hardt med spill-prosjektet, tegnet mange nye grafiske elementer, og programmert nye funksjoner. Å distrahere vonde tanker med å være produktiv slår alkoholen lett. Drikking gjør deg bare mer miserabel mens å få til noe meningsfylt føles så gledesfylt og givende.

profilepic

Rushaug: Project Emerald er tittelen på mitt kommende spill. Spillet er langt ifra ferdig, men begynner faktisk å nærme seg et stadie hvor det er spillbart, og det er noe jeg har gledet meg i lang, lang tid til! Jeg har jobbet med dette prosjektet i nærmest 6 år. Det har vært perioder med god fremgang og rett og slett dvaler hvor jeg har vært så stuck at jeg ikke har hatt motivasjon til å fortsette med det. Men med flere måneders mellomrom finner jeg alltid et punkt hvor jeg jobber meg rundt problemet eller finner en løsning på det om jeg er heldig. Nå satser jeg mye tid på det, i håp om å fylle en av mine drømmer om å lansere et ferdig spill.

Jeg syntes det var på god tid å lage en facebook-side hvor jeg kan dele bilder, fremdriften og informasjon om spillet. Jeg er ivrig på å dokumentere utviklingen i detalj og dele det på bloggen min her!

https://www.facebook.com/projectemerald006/